“Han ble for landets liv en varig vind” skriver Erik Bye om Henrik Wergeland i visa “Drømmeren i tårnet”.
Et annet sted, om Alf Prøysen, heter det: “Om hæin er borte, så lever’n lell!”
Erik Bye lever såmenn, og er en varig vind for oss i dag som han var det i så mange av årene vi hadde ham blant oss.
Erik Bye: radio- og TVpersonlighet, journalist, samfunnsrefser og forfatter; en ruvende personlighet i samtiden,
OG: han etterlot seg et av Norges og Nordens betydeligste viseverk: Erik Byes sangpoesi!
For en ungdom i visemessig oppvåkning var hans første samling, “Venners viser og egne vers” en åpenbaring,
der den lå under juletreet i 1964. Den åpnet øyne og ører for den norske visa slik den så ut til da.
“Min Erik Bye” er, ved siden av alt annet, dikterhøvdingen, aldri uvesentlig, mannen med det store hjertet for dem som er nederst,
de utstøtte og usynlige, for kloden og mot all urett og undertrykking! Alltid med et poetisk rikt og klangfullt språk; ja, det er som
det renner over av og til av meningsmettede og -bærende formuleringer.
“Varig vind” er en forestilling med sammenbindende tekster som forteller om et begivenhetsrikt liv både for høvdingen og meg,
fra mimring om den oppvåknende visesangeren fra 60tallet, mine møter med Bye, streif av livet med “munnspill under åpen himmel”,
til refleksjoner over hans viser og betydningen av dem inn i vår tid.
Det er et privilegium å få lov til å føre skaldens verk videre. Det er for viktig til at det får havne i den stadig tjukkere glemmeboka